Team Sigrid Ekran

Treningstur på fantastiske løyper fra Berserk Kennel hos Birgitte Næss og Thomas Wærner

Det har vært en underlig vinter i Alvdal/Folldal-området med lite snø mye vind, regn og glatt føre. Jeg begynte å få litt småpanikk av dette i slutten av november og siden da har vi vært på farten etter snøen med løpshundene. Vi har opplevd nye områder og løyper  og møtt mange hyggelige interessante folk både fra Spania, Grønnland, Danmark, USA, Sverige og Norge.

Etter to uker med god trening i Valdres reiste Even og jeg til Torpa.

Thomas Wærner står og venter på oss på Joker’n like ved kennelen hans (www.berserkkennel.com). Vi kobler over hundehengeren fra min slitne Hiac til Thomas sin store sterke Chevy og kjører opp gårdsveien inn til kennelen. Jeg får en kjent Alaska-følelse når vi kjører gjennom en opplyst portal med en stolt slede hengende høyt over oss. Ett av mine nye mål er å prøve å få en like praktisk og fin hundegård som Thomas og Birgitte. Her ligger alt til rette for hundene og trening. Det er til og med et gjestehus for snøløse hundekjørere.

Thomas og Birgitte tar oss med på treningstur til Lenningen. Her ligger opptil flere sprintspann fra Europa og trener . Vi fikk en hjertlig velkomst!

Birgitte og Thomas viser oss ett stort og variert løypenett fra Kennelen sin, mot Lenningen og inn til Gausdal løypene.

Even skåler i kakao på Lenningen

Hooligan sliter med en senebetennelse og var veldig fornøyd med sine to nye lekevenner

"Hooligan" med sine to vippet-damer "Drops" og "Kos"

Siste gjennomkjøring før jul ble altså gjennomført på gode løyper fra Berserk Kennel. Tusen takk til Birgitte Næss og Thomas Wærner for et supert opphold!

Det ble 3 dager julefeiring på Sølve før turen gikk tilbake mot Gausdal med hele kennelen. Nå ligger vi og trener ut fra Ropphaugen Huskies, Berry og Kaia. Gausdal Maraton går av staben til helga og vi gleder oss alle til start.

Camp Grønolstølen ved Jotunheimvegen

Jotunheimvegen ligger langs Vinstrivatnet og er en ubrøyta setervei mot Skåbu (50km) og Vinstra (80km). Fantastisk for å trene lange økter i slakt terreng. Vi var så heldige å få låne Grønolstølen som ligger bare 1 km nedenfor parkeringa inn til Jotunheimvegen. Denne plassen tilhører Grønolen Fjellgård http://www.gronolen.no/. Herlig støl med åpen bekk like utenfor døra. Hundene og vi koste oss med å kjøre rett ut på Jotunheimvegen.

På Jotunheimvegen med Vinstrivatnet nedenfor

Været har jo vært så mangt i vinter, blandt annet så har det blåst mye. Mye vind fører til store uoverkommelige fonner av snø, og første dag vi kjørte på veien hadde vi noen «artige» opplevelser. Først en ganske så bratt, veldig skrå nedkjøring, på tvers av ei gigantisk snøfonn, så var det ei merkelig konstruert fonn hvor man uansett måten man ankom den på, ble slengt inn i en steinmur med store skarpe steiner. Vi fikk trent på å henge sidelengs etter sleden og forgjeves prøve å unnslippe å bli dratt over steinene. Denne fonna måtte justeres!

Iglo-trail

Vi hadde noen fantastiske turer på veien i stille vær, sol og måneskinn, og noen forblåste turer i snødrev og tung brøyting.

"Solskinns-netter og stjerne-dager" en god tittel på en bok jeg leste om piloten Ingrid som fløy i Arktis og Svalbard, og Antarktis

Snøføyk

For å komme til Jotunheimvegen må du kjøre gjennom bommen til Valdresflya, etter nok en snøstorm fikk jeg en telefon som sa; «Kom dere ut fra Flya raskt, veien blir nå stengt for vinteren!» Vi kastet ting i sledene og kjørte opp til bilen. Satte oss inn og kjørte av gårde med bilen…

Er det meg eller den andre bilen som har kjørt utenfor veien?

Lyset var helt flatt og det føyka over veien, det var helt umulig å si hvor man skulle kjøre for å holde seg på veien. Brøytestikkene så man heller ikke mye til. Plutselig ser vi en bil som har kjørt rett i grøfta, eller er det vi som har kjørt i grøfta? Jeg har samme følelse som når jeg kjører hunder i flatt lys og snødrev, det er vanskelig å bedømme om man kjører opp eller ned, fort eller sakte. Men, utrolig nok så var det den andre bilen som hadde bommet på veien denne gangen…

Vi forlater Valdresflya og Bitihorn for denne gang

I vinter har jeg mange, mange ganger klaget på lite snø. Det kom endelig snø i mengder, det snødde så mye da vi var startklare for å kjøre hjem, at vi måtte ha traktorhjelp. Tusen takk Ove!

Sånn kan det gå, støtt og stadig!

Snøhunden Kull, synes snø er digg!

Tusen takk til Grønolen Fjellgård http://www.gronolen.no/ for topp treningscamp på stølen!!

Fantastisk vertskap, mat og bosted på Grønolen Fjellgård!

“Hei, det er Sigrid som ringer….jeg lurer på; har dere noe snø på Beito?”

Så, i løpet av noen timer pakker  Even og jeg i bilen og putter 20 spente hunder i hengeren. 7+ grader viser gradestokken på Sølve når vi forlater “farmen”,  ikke akkurat vintervær. Gradene stiger når vi kjører nedover Østerdalen. På Elverum sitter jeg med fortvilte øyne å ser på en som mekker på bilen sin ute i singlett uten å i det hele tatt å fryse. Gradestokken viser +9 grader. Er det mulig?

Men, Niklas og Elisa har fortalt meg at på Beito er det snø. Da vi passerer Gjøvik piper det i mobilen, jeg får en uggen følelse i kroppen.” Nå er det skikkelig møkkavær her, vind og regn, -Niklas”. Vi segler inn på tunet til Beito Husky sent tirsdag kveld 29. november. Det er så glatt at vi alle faller flere ganger omtrent før vi får hilst på hverandre.

Ikke akkurat fornøyd med været!!!

Beito Husky (Niklas og Elisa) ligger i bygda Beito rett nedenfor Beitostølen. Her er det stort hjerterom og god stemning, om det er uvær ute, er det varmt og trivelig inne. Alle som drømmer om en sledetur bør reise til Beito Husky (www.beitohuskytours.com) og treffe alle de fantastiske hundene,de  flinke og morsomme guidene og få en unik opplevelse med hunder i flott natur!

Alltid blide Karina, guide på Beito Husky

I rokk og fokk og is

Even tilbake til Garli etter en treningstur i sterk kuling. Foto: www.vinterdans.com

Etter en dag med blankis kom snøen dalende (ENDELIG!), men med snøen kom også vinden og stormen Berit og co. Vi har kjørt på slede i rokk og fokk og is med et glis! Nå håper vi på å komme oss inn til Jotunheimveien i morgen. Flere hundekjørere har vært innom Garli (Beitostølen ved bommen til Valdresflya): Valdres Folkehøyskole har vært der omtrent hver dag, vinterdans.com Marit og Susana, Thomas Wærner med sin svære rigg, John Flå og Nina Skramstad med nydekorert bil.

Snø er en hærlig ting!

Er du snø? Foto: Kristine Nyborg

Å ligge værfast trenger ikke nødvendigvis bety skikkelig uvær. Vi ligger værfaste på kennelen med glattis, varme og rim så skarp som glasskår. Jeg tror jeg faktisk lider av snødepresjon (=stor mangel på snø).

Min gamle lederhund Islay er på besøk. Mimrer om de gode gamle dager da det var mye snø på vinteren. Foto: Kristine Nyborg

Troll på tur

I skrivende stund snør det med store tunge snøflak ute!!….Bedre sent enn aldri.

For å «spice» opp barmarkstreninga litt (både hunder, sokker og kjørere blir litt utslitt av lang barmarkssesong) ble det offroad-tur med trollvognene. Det er utfordrende for kjøreren og gøy med nye steder og terreng for hundene. Det finnes muligheter i det uendelige.

Kryssing av elv, hundene synes det er gøy med vann.

Kryssing av elver er ikke noe problem, nå er det enda så varmt at hundene omtrent stuper uti for å avkjøle seg og drikke litt. Viktig læreprosses for unghundene, de skal synes at det å krysse elver er kjempegøy. På Iditarod-løypa er det flere åpne leder som må krysses og derfor er det viktig at dette er noe hundene liker å gjøre.

Våt på beina?

Cowboyer må også lære seg å krysse elver…Ty (Erlends grønnlandshund) er med i spannet, men må av og til ta en liten pause i buret som er festet på trollvogna.

Even er kokk, Dries griller pølsebrød

Det har blitt mye camping på hundene denne høsten. Til og med unghundene begynner å skjønne at det er lurt å legge seg ned å ta en liten lur.

Eraq i solnedgang. Ett øre opp og ett ned..

Jeg er kjent for å kjøre feil...derfor er kartet med!

På vei tilbake til Magne-bua får Dries et lite problem…

Even og Selica kviler i Magne-bua

Selica er pensjonist, men av den gale, spreke sorten. Hun har ikke tenkt å bli i gjen i hundegården når vi skal på campingtur. Selica bestemmer det meste selv, og gleder seg til å være sjefsdama til Amund Kokkvoll på Junior Femund i februar.

Etter litt «break down» med troll, ble det et noe underlig storspann på vei hjem. Giganten på venstre vinge er Ty.

Vifte-tandem?

Småpusser på min kjære Bewe Alpi 2 hjemme i verkstedet hos Emil Inauen. Når SNØEN kommer skal den iallefall være klar.

Vanligvis kommer snøen før man rekker å skifte til vinterdekk, og alt man skulle putte i hus og garasje snødde ned, men i år er vi godt forbredt (vi har jo god tid, i følge yr.no). Treningssleder får sin siste service og utskiftninger, så de er i topp stand til vi snart skal på sledetur… Emil er snill og lar oss få jobbe i verkstedet hans. Det hadde blitt komplisert uten å få være der, for mangel på verktøy er stort hjemme på kennelen og ekspertisen til Emil er fantastisk å ha.

Emil viser Dries hvordan ting skal gjøres.

Jeg mimrer ofte tilbake i tid, og mange ganger er det trivelige historier om Mark Chin (tidligere unghundtrener ved kennelen) som dukker opp. Emil har nemlig en Chin-hund, hvor Mark har en liten ære i unnfangelsen. Fudge (Lance Mackey) ville absolutt ikke pare seg med en av hanhundene til Emil, men da Mark dukket opp ordnet det seg.

Chin-hund hilser til Mark Chin!

Mens vi venter på SNØ blir det mye kos på hundene.

Dries og Matin drømmer om deres første Finnmarksløp.

Even smiler uansett vær og føre!