Veterinærsjekk av Vixen. Hundene i Finnmarksløpet løper opp mot 200 kilometer i løpet av et døgn, med en fart på rundt 15 kilometer i timen, og et daglig kaloriinntak på opp mot 10.000. Ingen andre dyrearter er i nærheten av å kunne gjennomføre så ekstreme løpsprestasjoner som de gjennomtrente alaskahuskyene.
Sigrid kjørte altså ut fra Tana med 10 hunder. Roger Dahl hadde fortsatt 14 spreke hunder foran sleden da han dro avgårde. Hvordan vil forskjellen i antall hunder slå ut i fortsettelsen av løpet? Hvor stor er forskjellen på å kjøre med 14 og 10 hunder?
Spørsmålet er ikke så lett å svare på som det kanskje ser ut til. Det avgjørende blir i første omgang hvor spreke de gjenværende 10 hundene til Sigrid er – og hvor mye krutt Roger Dahl brente på den styggraske kjøringen fra Levajok til Tana. Rapportene tyder på at han dro ut med et imponerende sterkt spann, men etappen til Neiden er en ny seig 10 mils strekning med mye kupert og krevende terreng.
Forskjellen på 1o og 14 hunder utlignes til en viss grad også av vektforskjellen mellom spedbygde Sigrid og de relativt storvokste mannfolkene hun konkurrerer mot. Den største forskjellen på stort og lite spann merkes først og fremst i trekkraften oppover lange motbakker. Fra Femundløpet husker vi at Robert Sørlie slet med å holde følge med Sigrid i stigningene, mens han knappet inn forspranget på flatene og i nedoverbakkene.
I flate løyper er fartsforskjellen på store og små spann vanligvis lite merkbar. Hundene når sitt naturlige arbeidstempo der de løper med minimalt energiforbruk enten de er 10 eller 14 foran sleden. I et hundremils løp tusler alaskahuskyene avgårde med tilnærmet hvilepuls og er praktisk talt aldri i nærheten av sin egen maksimalfart.
Det er forøvrig et velkjent fenomen fra konkurranser der 8-spann og 12 eller 14-spann kjører samme løype, at de beste holder omtrent samme fart, uansett spannstørrelse. Det så vi på kjøretidene fram til Levajok, der 50 mils lederen Ole Sigleif Johansen kjørte like fort som de raskeste på hundremila. På den 78 kilometer lange strekningen Skoganvarre-Levajok satte Robert Sørlie etapperekord med 04:51, mens Ole Sigleif brukte 5:13, noe som ville gitt ham sjette beste tid blant 100 mils kjørerne.
Forskjellen mellom 10 og 14 hunder handler altså ikke først og fremst om at Sigrid nødvendigvis vil kjøre langsommere på de førstkommende etappene. Forutsatt at hun har 10 spreke hunder er det ingen ting i vegen for at hun kan holde samme tempo som konkurrenter med flere hunder i spannet.
Spreke hunder løper ganske enkelt fortere enn slitne hunder.
Utfordringen blir å unngå å komme ned på et kritisk lavt antall hunder for tidlig i løpet. Ole Sigleif Johansen er nå nede på seks hunder på femtimila, noe som ville ha gjort ham sjanseløs dersom han hadde 60 mil igjen å kjøre. Sigrid kan fortsatt vinne løpet med et sprekt åttespann, eller hun kan ende på en 20. plass med 10 slitne hunder.
På løpets andre dag har Roger Dahl satt en alvorlig støkk i samtlige konkurrenter. Den pensjonerte politimannen har funnet en flyt som neppe noe menneske kan forklare. Det er mange av konkurrentene som har like gode hunder på papiret, som har trent like mye og like riktig. Men de mangler dette magiske 5. giret som plutselig bare er der – og som plutselig kan forsvinne igjen hvis han blir overmodig og ber hundene gjøre noe de ikke har forutsetninger for å gjøre.
Men det er ingen andre hundekjørere i hele verden som kan fortelle Roger Dahl hva han og hundene kan og bør gjøre på vegen mot Neiden akkurat nå.
Pingback: Fra Karasjok mot Jergul « Finnmarksløpet 2011