Rohn (Candy-Takk) f: 2002. God avelshund og løpshund
Rohn har vært en av mine nøkkelhunder siden 2007. Da det nærmet seg Iditarod -07 hadde jeg bare 15 hunder til startstreken, men Robert hadde med seg 17 hunder fra Norge. Snill som Robert er fikk jeg låne Rohn til start. Jeg ble straks veldig glad i Rohn og han var desidert en av mine beste hunder i Iditarod 2007. Etter fullført løp hadde jeg veldig liten lyst til å gi Rohn tilbake...Det endte med at jeg fikk kjøpe Rohn av hans daværende eier Ingrid Wiik.

Meritter:
Sesongen2006/07: Gikk i spannet til Robert, Fullførte Iditarod med meg (20plass)
Sesongen2007/08 Fullførte alle løp, Coppar Basin 300, Tustamina 200 og Iditarod
Sesongen 2008/09 Fullførte alle løp, Gausdal Maraton, Femundløpet 600 (3.plass), Finnmarksløpet 1000 (8.plass), Amundsen Race, Pasvik Trail og Arctic Barents Race Pilot
Sesongen 2009/10 Gausdal maraton, Hallingløpet, Femundløpet 600 (med Mark), Finnmarksløpet 1000 (6.plass)
Rohns stamtavle: Finner du på Stamtavla.no

Rohn (Candy-takk)

Granitt (Sabena-Dugon) f: 2009
Granitt er født sommeren 2009. Han er nå innkjørt og trent mye siden april. Veldig trivelig unghund, spiser bra, gode poter. Denne hunden vurderer jeg kun å selge på grunn av at jeg har for mange hunder og må ned i antall.
Sabenas stamtavle: Finner du på stamtaval.no
Dugons stamtavle: Oppdretter Bill Cotter (stamtavla er ikke lagt ut enda, men det er bare å ringe så leser jeg den opp)

Granitt (Sabena-Dugon)

Granitt

Granitt

Kong (Jeppedalens Janis-Jeppedalens Tassen) f: 2009
Kong er også født sommeren 2009. Han er mye kjørt og er en sterk og positiv hanhund. Vurderes solgt på grunn av at jeg må ned i antall hunder.
Janis sin stamtavle: stamtavla.no
Tassens stamtavle:stamtavla.no

Kong (Janis-Tassen)

Kong

Ring gjerne for mer opplysninger,
Sigrid 98287511

Selicas valper

Selica (Bill Cotter)+ Toffty (Sabena og Zorro) har fått 8 valper, 4 tisper og 4 hanner. De er nå ute på farten og en har allerede klart å komme seg ut av innhegninga...
Claire (Uksi og Jenna) + Minto (Sabena og Zorro) har også fått 8 valper, 4 tisper og 4 hanner. Jeg er nå den stolte eier av 16 småtroll. Det er mange det... Noen er allerede bortbestilt, jeg vil selvfølgelig beholde så mange jeg har mulighet til.

Det er blitt vår og planleggingen for neste sesong er godt i gang. Mark skal flytte til New Zealand i september sammen med sine to hunder Helene og Joseph. Det kommer til å bli rart både for meg og hundene. Mark har vært med oss jevnt og trutt siden sommeren 2006 da vi begge hadde sommerjobb på Mendenhall Glacier i Alaska. Men tar jeg ikke helt feil kommer nok Mark tilbake på besøk og kanskje litt mer langvarig besøk senere. Kjøre hunder i New Zealand går jo ikke an, sier han. Det er da heldigvis en ny samarbeidspartner på vei mot Folldal. Bertil Nyheim kommer nå i sommer og skal kjøre unghund/B spannet i vinter. Han er ingen ukjent hundemann og ble NORGESMESTER i fuglehund i år. Han har derfor naturligvis med seg to engelsk settere som skal sørge for noen gode rypemiddager. Bertil har også jobbet litt for J. Rednington i Manley sommeren 2004. Han har en spennende sesong i møte med mye trening av hund og flere løp. Jeg tror vi kan lære my av hverandre med de forskjellige hundeerfaringene vi har.
Go'vår!

Selicas valper

Selica, god mor til 8 små

Claire mes sine 8 valper

Claires valper

Nabojentene tar seg av den sosiale treninga

Jentene, Thea, Thea og Gine lager skyggetelt til valpene

Toffty er far til Selicas valper

Vårkåtheten har allerede kommet og to tisper i kennelen er paret. Det er planer om flere så lenge løpetia kommer lagelig til.

Det vil bli salg av 8 ukers valper etter hvert som jeg ser hva og hvor mange som kommer til.

Selica(Bill Cotter linjer) er en av mine største nøkkelhunder. Hun går alltid som leder inn til mål, knall god i hodet. Hun har startet alle løp jeg har stilt i både i AK og Norge. Sterk leder som alltid tar ansvar når utfordringene blir store. Selica er ei stor tispe, men har absolutt farta, gode poter og appetitt.

Selica er paret med Toffty.

Toffty er etter Sabena og Lance Mackeys Zorro. Detter er en av mine gladeste hunder. Alt er gøy hele tiden, uansett om det er storm eller regn. Han har et utrolig humør og løps vilje. Sterk som en traktor, gikk første sesong i år og er absolutt en blomstrende stjerne.

Selica (Bill Cotter linjer)

Toffty (Sabena+Zorro, lance Mackey)

Valper ventes i Mai.

Claire (Uksi-Jenna) er en av mine hoved ledere. Gikk som leder hele Finnmarksløpet i 2009 og hovedsakelig i led på Finnmarksløpet 2010. Hun er en utrolig personlighet og har aldri vært skadet. Mor til mange kull i Jeff Kings Kennel. Gikk i Iditarod spannet til Jeff i 2007.

Claire er paret med Minto

Minto (Sabena- Zorro) er for meg en unik hund. Han er bare knall artig å kjøre. Sterk leder, men går hvor som helst. Minto er en humørspreder fra start til mål. Han liker utfordringer og tar dem med full guts. Dette er en av de beste hundene jeg så langt har kjørt. Gode poter, appetitt og pels.

 
Claire (Uksi-Jenna)

Minto (Sabena-Zorro)

Valper ventes i mai.

De aller fleste hundene mine kommer fra Alaska. Jeg har hannhunder fra linjene: Lance Mackey, Bill Cotter, Dean Osmar, Martin Buser, Jeff King og Robert Sørlie / Team Norway. Alle hannhundene kan brukes i avl.

Claire (Uksi-Jenna)

2010 - sesongen er snart over og jeg ser med vemod på snøen som sakte forsvinner....

Årets sesong er et resultat av lagarbeid, gode sponsorer og støttespillere. Jeg står alene på sleden men rundt meg har jeg et knall team som har dyttet meg opp og fram gjennom høsten og vinteren, uten alle dere hadde dette vært helt klinkende umulig! Tusen, tusen takk til alle sponsorer, familie og venner, Mark Chin, Yngve og Karin, Kjetil Svanemyr,Trude Paulsson, Hroar Stjernen, Audun Kolstad og Terje Langli.

Håper dere alle har hatt en fin påske. Hundene, Mark og jeg har vært på Hjerkinn etter Finnmarksløpet. Her har det vært ypperlige forhold for å kjøre hund, og i påsken har vi hatt besøk av venner og familie. Hundene er i kjempeform og vi er veldig lei oss for at vi går glipp av Passvik Trail, det skal aldri skje igjen.

Jeg skal så fort jeg har fått samlet meg litt legge ut alle hundene på stamtavla.

Takk for en kjempebra og lærerik sesong!

Sigrid umiddelbart etter målpassering i Alta. (Foto: Yngve Fagerli)

Sigrid passerte målstreken som nr. 6 kl. 02.02 19. mars 2010 i sitt andre Finnmarksløp. Hun ble klokket i mål fire minutter etter Kjell Brennodden og ett minutt foran Ketil Reitan etter en alle tiders nervepirrende innspurt fra Karasjok.

Sigrid nådde en av sine viktigste målsettinger; å gjøre det bedre enn i fjor, da hun kjørte inn til 8. plass. Håpet om å vinne løpet og bli den første hundekjøreren i "moderne tid" som vant både Femundløpet og Finnmarksløpet i samme sesong svant sakte hen mot slutten av løpet etterhvert som de mer rutinerte kjørerne foran henne satte inn sluttspurten.

Men Sigrid har all grunn til å være strålende fornøyd etter å ha gjennomført et svært veldisponert løp. Hun har mange talentfulle unghunder i spannet, og har gjort en masse nyttige erfaringer som setter henne i stand til å komme enda sterkere tilbake neste år.

Hele teamet og en stor tilhengerskare gratulerer deg med innsatsen!

Vi kommer tilbake med en oppsummering av Sigrids løp, forhåpentligvis i løpet av de nærmeste dagene.

Ralph og Millie med laurbærkransen tar imot hyllesten som vinnere av Finnmarksløpet 2010. (Foto: Trude L. Paulsson)

Da er det bare å gratulere Ralph Johannessen fra Bergen og Hardangervidda som suveren vinner av Finnmarksløpet 2010!

En av de smarteste og dyktigste hundekjørerne i Norge har kjørt et imponerende og velregissert løp fra Alta til Kirkenes og tilbake igjen til Alta. Ingen taktiske blundere, jevnt høy fart i sporet hele vegen - kort og godt et eksempel til etterfølgelse for alle som har ambisjoner om å bli noe stort innen hundekjøring.

Og best av alt: Nå er husfreden gjenopprettet på Fagerheim! Inger-Marie har i flere intervjuer mer enn antydet at det kostet litt på hjemmebane å vinne Finnmarksløpet i 2009. Det er kanskje ikke noe å undre seg over når to så ambisiøse konkurransemennesker skal holde til under samme tak. Men nå har de oppnådd det samme begge to, og det er plent umulig å si hvem av dem som er den beste hundekjøreren.

Ralph tok i mot Inger-Marie da hun kom i mål på årets Femundløp, akkurat slik han tok i mot henne som vinner av fjorårets Finnmarksløp. I dag var det hun som tok i mot han på målstreken.

TEAM SIGRID EKRAN GRATULERER!

PS:

• Ralph sto på sleden i 76t 55min og hvilte i 52t 22min.
• I 2009 hadde Inger-Marie 75t 23min i kjøretid og hvilte i 51t 27min

To forskjellige løp med ulikt føre, ulikt vær - men vi kaller det close race!

Her NRKs Youtube-film fra mottakelsen ved målpassering:

Vi har sett det hele dagen, og forsåvidt gjennom flere etapper: Nå drives det såkalt "kompiskjøring" på Finnmarksvidda. På hele nest siste etappen fra Karasjok til Joatka har det vært to tilsynelatende uatskillige tvillingpar på sporet.

Det første paret er Bjørnar Andersen og Robert Sørlie, og noen kilometer lenger bak cruiser Ketil Reitan og Sigrid Ekran, om ikke hånd i hånd, så i hvertfall med nokså nær kontakt mellom bakmeiene til den ene og frontbøyla til den andre.

Nevø og onkel Andersen/Sørlie har holdt det gående som en familiebedrift helt siden Kirkenes, og oppover Tana-elva så det ut til at de holdt seg i prateavstand til hverandre praktisk talt hele veien.

Reitan og Ekran "fant hverandre" på sjekkpunktet i Karasjok, da de kom inn helt likt og dermed kjørte ut igjen som et par.

Det første paret har muligens bedrevet litt bevisst samkjøring helt fram til slutten av løpet for å hjelpe hverandre til å holde farta oppe. Men det er mest trolig at et eventuelt samarbeid glir over i et intenst konkurranseforhold jo nærmere de kommer Alta. Familiebåndene er ikke sterkere enn at begge to garantert har lyst å være først over målstreken. GPS-registreringene kan tyde på at det er nevøen som har dratt onkelen mye av veien over vidda fra Karasjok til Joatka. Så spørs det om Sølvreven har et ekstra gir å sette inn helt på tampen?

Når det gjelder Ketil/Sigrid så er det mer trolig at den ene rett og slett ikke har klart å riste den andre av seg. At den ene skulle holde igjen på farta for å dra den andre med seg er i hvert fall særdeles lite sannsynlig. Å henge seg på et spann foran gjør det lettere å holde farta oppe - i det øyeblikket den ene må slippe, så blir gjerne avstanden fort veldig stor. Å oppleve å bli fraløpt virker mentalt nedbrytende på både hunder og kjørere.

Kompiskjøring er et begrep innen hundekjøring. Og det er mulig at fenomenet er mer vanlig i Finnmarksløpet enn i andre løp, som en konsekvens av topografien mot slutten av løpet: Først den usigelig lange Tana-elva, og deretter det flate viddelandskapet over mot Joatka. I sånt terreng er det lett for at alt går over i et slag autopilot-modus; hundene labber og går som en ustoppelig evighetsmaskin mens kjøreren står bakpå sleden og dupper og småsover. Å henge seg på noe som subber avgårde rett foran nesetippen i en sånn situasjon er sosialt og inspirerende!

Sigrid kjørte ut fra Karasjok som sjette hundespann kl. 14:46 med sju hunder foran sleden. Hun har igjen "bare" 133 kilometer før målpassering i Alta, og så er det slutt. (Foto: Trude L. Paulsson)

Hvis hun holder en snittfart på 12,6 km/t slik hun gjorde i fjor, så bruker hun ca. 10 timer på turen og vil dermed passere målstreken omkring kl. 01:00 natt til fredag. Hun kjørte ut samtidig med Ketil Reitan, tre kvarter etter Kjell Brennodden, og bare 10 minutter før Harald Tunheim.

Pallplassering er trolig utenfor rekkevidde, men målsettingen nå er kanskje først og fremst å gjøre det bedre enn fjorårets 8. plass. Med tanke på at årets løp antakelig har hatt flere sterke spann enn i fjor, så vil en ny 8. plass uansett kunne regnes som et solid gjennomført løp!

Mens vi venter tålmodig på elvefarerne kan vi underholde oss litt med tabeller og statistikk. Her er kjøretidene for etappen Sirbma-Levajokk:

Det mest slående er at kjøretidene er praktisk talt helt identiske - differansen mellom Ralph Johannessen og Gorm Engen, som kom inn vel to timer seinere, er bare 46 minutter. Ralph Johannessen har holdt ei snittfart på 11,9 km/t - Gorm Engen 10,2 km/t.

Fartsdifferansen mellom førstemann og de aller nærmeste konkurrentene målt i antall km/t er nesten ikke målbar over korte distanser. For den som står på sleden og kjører fra, eller blir tatt igjen, med en kvart km/t kan fartsforskjellen knapt merkes. Robert Sørlie har fortalt at han på en av etappene langs den umåtelig lange og brede Yukon-elva i sitt første Iditarodløp brukte 8 timer på å ta igjen Kjetil Backen som startet 2 minutter før ham.

Når fartsdifferansene er så ørsmå mellom de beste - hva skal det da ha seg at sluttdifferansene blir så store, og at det stort sett er de samme kjørerne (spannene) som kommer først til mål i de fleste lange løpene?

Svaret er selvfølgelig en kombinasjon av kjøre- og hviletider. I et løp på 1000 kilometer blir et minutt her og et minutt der til slutt timer og dager. De beste kjørerne er mer effektive og målbevisste, de hviler akkurat lenge nok, men ikke for lenge, de leser hundene bedre, tar bedre kalkulerte sjanser, unngår å få slitne hunder i sleden...

Forskjellen mellom "kvaliteten" på hundene i de ulike spannene i moderne sledehundsport er forsvinnende liten. Den som vinner årets Finnmarksløp kunne antakelig vunnet også med flere av de andre spannene som stilte til start. Lance Mackey uttalte etter årets Iditarod-seier at han ikke hadde det raskeste og beste spannet - men han gjorde de rette valgene til rett tid, satte inn det avgjørende støtet på riktig tidspunkt. Sånt er ikke tilfeldig - særlig ikke når samme kjører gjør avgjørende og gjerne overraskende sjakktrekk i løp etter løp.

Eller som en av Mackeys konkurrenter uttalte: "Han (Mackey) kunne lånt et annet hundespann og kjørt fra sine egne hunder".

Robert Sørlie har trolig ikke det nestbeste eller tredjebeste hundespannet i årets Finnmarksløp, men likevel blir han blant de aller første til Alta. Det er heller ingen tilfeldighet. Hva forskjellen egentlig består i er nesten mystisk, i hvert fall vanskelig å forstå. Sørlie har så langt ikke kjørt en eneste etappe hvor han har imponert stort, ingen dramatiske stunt - likevel smyger han seg nærmest umerkelig lengst fram når målstreken nærmer seg. Forklaringen er et uhyre finstilt samspill mellom hundene og sjefen, i kombinasjon med flere tiårs erfaring fra alle verdens lange sledehundløp.

Sigrid Ekran innrømmet på telefon tidligere i kveld at hun hadde innsett at hun ennå mangler rutine. Hun "angret" på enkelte vurderinger hun hadde gjort på noen av sjekkpunktene, små og tilsynelatende uviktige kjøreskjema-detaljer. Men i sum har det kanskje blitt minutter og til slutt timer av det, slik at hun nå er nokså langt unna fronten i løpet.

Sigrid er ung og har framtida for seg, og hun har hatt en nesten usannsynlig bratt læringskurve. I sitt aller første Iditarod-løp ble hun "rookie of the year", og i sin andre sesong som hundekjører i hjemlandet har hun vunnet to viktige langdistanseløp, og plasserer seg sannsynligvis blant de aller beste i Finnmarksløpet. Hun vil ankomme Alta med hunder som hun har avlet fram sjøl, blant annet seks unghunder med en spennende blanding av det beste blodet fra Team Norway (Sabena) og Lance Mackey (Zorro).

Sigrid kommer til å bli en trussel mot både mannlige og kvinnelige hundekjørere i mange år framover!

Sigrid er fortsatt med i kampen om å vinne Finnmarksløpet. (Erling Smemo©Finnmarksløpet.no)

– Det så veldig bra ut da Sigrid kjørte ut fra Varangerbotn, og ut fra GPS-målingene ser det ut til at hun i hvert fall ikke taper noe i forhold til de som ligger foran henne i sporet. Vi har sett henne på elva og pratet med henne på telefon undervegs, og hun er i godt humør og ser lyst på mulighetene videre, forteller handlerteamet Yngve Fagerli og Karin Larson.

Finnmarksløpet har blitt akkurat det råkjøret som alle spådde, men som ingen helt klarer å forestille seg på forhånd. Aldri har så mange hatt seriøse ambisjoner - og muligheter - til å slåss om seieren. Det preger også kjøringen. Nå skvises det maksimalt ut av både fysiske og mentale krefter, noe vi kan observere blant annet på antall hunder som plukkes ut av spannene på hvert eneste sjekkpunkt.

– Sigrid måtte sette ut den ene hovedlederen (Minto) allerede da hun kom til Tana bru, men det ser ikke ut til å ha hemmet farten i spannet noe særlig. Hun har flere gode ledere å velge mellom, og bytter litt på mellom hvem hun kjører i front, avhengig av hva slags terreng hun kjører i, forteller Yngve Fagerli.

– Vi skal ta oss en god prat når hun kommer inn til Sirbma og diskutere veien videre. Men så langt er i hvert fall både hun og vi i teamet strålende fornøyd. Alle skjønner at årets løp er forferdelig krevende med så mange potensielle vinnerspann i tetfeltet, fastslår Yngve.

Se flere filmer fra Finnmarksløpet på Youtube her:
http://www.youtube.com/user/FLpresse

Sigrid tar seg god tid til å massere og stelle hundene på hvert sjekkpunkt. (Foto: Ole-Johnny Myrvold©Finnmarksløpet.no)

Sigrid kjørte ut fra Kirkenes kl. 11:18 - 2,5 timer etter Ralph Johannessen (08:50). Hun prioriterte å skaffe hundene en god hvil på fem og en halv time før starten på de 50 milene tilbake til Alta. Med 10 hunder igjen foran sleden må hun prioritere å sørge for at hundene får det stellet som kreves for at de skal yte maksimalt og holde distansen ut.

Handler Karin Larson forteller over telefon fra bilen på veg til Neiden-2:

– Sigrid fikk en liten blund i Kirkenes, men hadde ikke helt ro på seg. Hun valgte å gå ut på oppstallingsområdet tidlig og arbeidet i over to timer med å massere og stelle hundene. Forhåpentligvis har hun igjen for det utover i løpet.

– Sigrid er ellers i godt humør, og hundene hun kjørte ut med er friske og fine, heldigvis uten å være plaget av diaré slik enkelte andre kjørere opplever. Sigrid sier at hun aldri har opplevd at hundene har spist så mye på et løp før, og det er et svært godt tegn.

Neste sjekkpunkt etter Kirkenes er Neiden-2. Om Sigrid tar en ny stopp der eller kjører videre til Varangerbotn er en team-hemmelighet foreløpig. Ennå drives det en smule taktikkeri mellom kjørerne. Med så mange sterke spann samlet nærmest i ei klynge bare halvegs ut i løpet forsøker alle å holde kortene tett til brystet.

Løpet er nå inne i en mellomfase før sluttspurten. Når kjørerne kommer fram til Sirbma og Levajok vil vi trolig få se at noen gjør mer eller mindre dristige stunt for å posisjonere seg lengst mulig fram. Men foreløpig prøver de fleste å kjøre kontrollerte og planlagte etapper.

Ketil Reitan er fortsatt en spennings-skapende joker med sitt helt uvanlige kjøreskjema. Det er altfor tidlig å avskrive ham, sjøl om han har fem timer å ta igjen på frontholderen fra Hardangervidda. Men mirakler har skjedd før, og Reitan har i teorien hvilt nok til at han kan ta sjansen på å kutte både en og to hvilepauser mer enn de andre.

Listen over viser tidene ut fra Neiden (Finnmarksløpets resultatservice). Samtlige navn på lista har i teorien muligheter for å komme først til Alta. Det skiller bare vel to og en halv time mellom Harald Tunheim og Rune Johannessen, og det er ikke mer enn at det er mulig for sistnevnte å utligne differansen når det står igjen 50 mil av løpet.

Den store jokeren i kabalen i øyeblikket er Ketil Reitan, som satte inn et overraskende og morsomt stunt da han peiste på til Kirkenes for å ta ut 16 timers hvilen der. De fleste forståsegpåere rystet nok på hodet over det dristige valget. Men om vi sammenligner med hva Lance Mackey foretar seg i Iditarod, så bør vi kanskje vente med å felle noen endelig dom over om Ketil Reitan gjorde et smart eller dumt trekk.

Uansett fortjener han ros for å prøve noe som knapt noen har gjort før ham. Det er nettopp slike manøvrer som kan bidra til å utvikle både Finnmarksløpet og sledehundsporten generelt.  Ketil Reitan er forøvrig en av Norges aller mest rutinerte langdistansekjørere; han har kjørt Iditarod 4 ganger, Yukon Quest 1 gang, og gjennomført Finnmarksløpet og Femundløpet en rekke ganger. I år har han antakelig et sterkere spann enn på mange år, og ingen bør bli veldig overrasket over om han henger med i tetskiktet helt inn.

Sigrid ser ut til å kjøre et veldig kontrollert løp så langt, med raske etappetider og gode hvilepauser. Hun har alle muligheter til å bli den 2. kvinnelige vinneren av løpet dersom hun fortsetter på samme måte. At hun måtte sette igjen en av hovedlederne, "Minto", i Tana var nok en skuffelse der og da. Men vi velger å tro at hun klarer å opprettholde humøret og gnisten i spannet uten den unge motoren og humørsprederen i front.

At Sigrid satte ut ytterligere 2 hunder i Neiden gir heller ingen spesiell grunn til bekymring. Hun sjøl veier knapt halvparten av kraftkarer som fx. Robert Sørlie og Arne Karlstrøm, og et mindre spann med lettløpte, arbeidsvillige hunder trenger faktisk ikke være noen ulempe. Før løpet anså hun 9-10 av hundene (inkl. "Minto") som relativt "sikre". Da får vi håpe at de fleste hun har i spannet nå tåler den reisen de har foran seg.

Lance Mackey sa det sånn da han passerte Kaltaq i årets Iditarod:

"This team has plenty of fight. I have 12 dogs here who would walk to the end of the earth for me, nonstop".

Team Sigrid Ekran gratulerer Ole Wingren fra Finland med seieren i Finnmarksløpet 500. Wingren holdt størst fart i sporet hele veien og levnet de norske kjørerne lite håp om en reell kamp på det siste strekket inn til Alta.

Vi gratulerer også Arnt Ola Skjerve og Jådåren Husky med 2. plassen og tittelen Norgesmester langdistanse for 8. spann. Sølvmedaljen går til Jørn Sødahl Kvam og bronsemedaljen til 19 år gamle Aila Emilie Sarre. Tør vi tippe at i hvert fall noen av medaljevinnerne blir kommende stjerner i langløpet i framtida?

Fullstendig resultatliste fra 50 mila HER.

Foto: Erling Smemo © Finnmarksløpet.no
www.finnmarkslopet.no

Sigrid Ekran ser konkurrentene gjør seg klar til avreise fra sjekkpunktet i Tana bru.

Sigrid har hvilt i 16 timer og 24 minutter på sjekkpunktet i Tana bru. Hun kjører videre mot Neiden med 13 hunder foran sleden etter at hun måtte sette igjen "Minto", en av hovedlederne, i Tana. Det var en strek i regningen ettersom "Minto" er en ung og humørfylt hund med stor fart og arbeidsvilje som sprer energi til til resten av spannet. Men Sigrid har flere gode lederhunder som forhåpentligvis kan fylle plassen etter "Minto". Erfaringen mange langdistansekjørere gjør er at det dukker opp helt nye og ypperlige lederhunder mot slutten av de lange løpene. Sigrid er flink til å lese spannet sitt og se nye talenter dukke opp.

Mange stiller spørsmålet hvem som egentlig leder Finnmarksløpet når kjørerne nærmer seg halvgått løp. Svaret er ikke helt enkelt. Bortsett fra at den som ligger først i sporet etter at alle har tatt ut den obligatoriske 16 timers hvilen også leder løpet. Men samtidig er det et spørsmål om hvordan kjørerne har disponert kreftene så langt.

Ralph Johannessen har overbevist så langt med høy fart på samtlige etapper, og mandag morgen er det utvilsomt han som langt på veg "styrer" løpet. Men samtidig ser vi flere andre som ligger tett i hælene på ham og tilsynelatende har god kontroll på bergenseren fra Hardangervidda.

Slik vi leser resultatlistene akkurat nå er det umulig å peke ut en soleklar vinnerkandidat. Skulle vi våge å peke ut de mest aktuelle, så blir listen omtrent slik: Ralph Johannessen, Kjell Brennodden, Sigrid Ekran, Robert Sørlie, Bjørnar Andersen, Roger Dahl, Arne Karlstrøm - nevnt i nokså tilfeldig rekkefølge.

Hva med Tunheim? Måten han ankom Tana på virket ikke overbevisende, men det er godt mulig han slår sterkt tilbake. Ketil Reitan? Tja, muligens, men han har ennå til gode å hevde seg sterkest mot slutten av de lange løpene. Selvfølgelig finnes det også andre kandidater som plutselig kan komme som "lyn fra klar himmel" bakfra. Tore Bergby kan være en av dem, Rune Johannessen og Gorm Engen er et par andre.

Den 15 mil lange etappen fra Neiden til Kirkenes blir som vanlig en tøff og kritisk strekning for mange av kjørerne. Men vi må kanskje vente helt til Varangerbotn, eller kanskje Sirbma, før det er mulig å peke ut de 2-3 mest aktuelle vinnerne.

Årets Finnmarksløp har tidenes største felt av vinnerkandidater. For de aller beste har løpet så langt vært nøye planlagte "transportetapper". Etter Kirkenes begynner den virkelige kraftprøven. Derfra og inn til Alta vil det handle om bare en ting: kjøre fortest mulig og hvile så lite som mulig.

Litt trøtt kanskje, men ellers like blid, etter å ha stått nesten sammenhengende på sleden i over ett døgn, 296 kilometer ute i løpet. (Foto: Yngve Fagerli)

Ralph Johannessen har et forsprang på omlag 50 minutter på Sigrid, mens Ketil Reitan kom inn til Tana bru 1 time og et kvarter etter Sigrid. NB: De nevnte tidsdifferansene tar ikke hensyn til differansene i starttidene fra Alta. Startdifferansene blir utlignet i forbindelse med den obligatoriske 16-timers hvilen som kjørerne sjøl bestemmer hvor de vil ta ut.

Her er kjøretidene fra Levajok til Tana bru fra Finnmarksløpets resultatservice:

Vi kommer tilbake med nærmere informasjon etterhvert som Sigrid har gjort unna hundestellet og fått seg en matbit sjøl.

Sigrid er undervegs på den 11 mil lange etappen fra Levajok til Tana bru. (Finnmarksløpets offisielle løypekart.)

Harald Tunheim legger hardt press på hele tetfeltet i Finnmarksløpet, akkurat slik alle forventet at han skulle gjøre. Han kjørte ut fra sjekkpunkt Levajok kl 07:28 søndag morgen, og en time seinere våget ikke Ralph Johannessen å vente lenger. Dermed fulgte hele kobbelet i tur og orden, Sigrid kjørte ut som nr. 10 kl. 09:11 etter 4 timer og 41 minutter pause.

Hun hadde planlagt en fem timers pause i Levajok, men i likheten med resten av tetfeltet liker hun ikke å slippe Harald Tunheim for langt foran seg i sporet.

- Sigrid var i kjempehumør, hun fikk spist godt og sovet litt. Hun kjørte mot Tana med alle 14 hundene i godt slag og har god kontakt med feltet foran seg, forteller handlerteamet og samboerparet Karin Larson og Yngve Fagerli.

Etappen til Tana er på 11 mil, en av de lengste i hele løpet. Nå starter spekulasjonene om hvor kjørerne vil ta ut den obligatoriske 16 timers pausen. Noen vil trolig foretrekke en langstopp i Tana, mens andre presser videre til Neiden 1. Hva Sigrid vil gjøre er selvfølgelig en dypt bevart taktisk hemmelighet, akkurat slik det er for alle andre.

Sigrid har det travelt på Finnmarksvidda, men ikke verre enn at hun rekker å ta en god stopp på sjekkpunktet i Skoganvarre og putte innpå en solid porsjon lapskaus - etter at hundene har fått sitt.

Sigrid er strålende fornøyd med de to første etappene fra Alta via Jotka til Skoganvarre. Hun har en av de beste kjøretidene så langt, bare 10 minutter langsommere enn Harald Tunheim, som har rykte på seg for å presse på alt hva seletøy og muskler tåler helt fra starten.

Den neste etappen fra Skoganvarre og over til Levajok i Tanadalen er nesten 80 kilometer lang og går over Gaisene, et høgfjellsområde som er kjent for å være værhardt. Det kan være greit å bunkre litt mat og hvile før den etappen. Sigrid kan ventes inn til Levajok grytidlig søndag morgen. Da vil hun ha tilbakelagt 186 kilometer i årets Finnmarksløp.

Etter Levajok følger en 110 kilometer lang etappe til Tana, også den gjennom et krevende og værutsatt fjellområde.

(Foto: Yngve Fagerli)

De 10 beste kjøretidene fra Jotka til Skoganvarre (fra Finnmarskløpets resultatservice)

Sigrid gliser bredt til Kjell Brennodden før starten på Finnmarksløpet. De to er gode naboer i Folldal men også arge konkurrenter i Finnmarksløpet. Hva de to pratet om før starten kan vi bare gjette på.

Så er Finnmarksløpet 2010 i gang. 116 deltakere fra 17 nasjoner har lagt ut på en lang og strevsom ferd over Finnmarskvidda. Av disse deltar 44 i det lengste løpet, mens 72 deltar i det korte.

Sigrid kom fint i gang, og tidlig lørdag kveld nærmer hun seg sjekkpunktet i Skoganvarre midt i tidenes sterkeste felt der minst 10 kjørere har håp og ambisjoner om å vinne løpet.

Finnmarksløpets egen resultatservice fra det lange løpet viser at mange av de største favorittene har holdt størst fart fram til Jotka, det første sjekkpunktet, femti kilometer ut i sporet. Sigrid ble klokket inn til sjette beste tid. Ikke uventet er Harald Tunheim i støtet allerede fra starten av - han er kjent for at han foretrekker å ligge lengst fram i sporet. Så  spørs det hvem som klarer å holde høyest tempo og hvile minst i løpet av de 1000 kilometrene før målgangen i Alta, som forventes fredag.

Her er kjøretidene fram til Jotka:

Valpene til Selica

Selica (Bill Cotter)+ Toffty (Sabena og Zorro) har fått 8 valper, 4 tisper og 4 hanner. De er nå ute på farten og en har allerede klart å komme seg ut av innhegninga...
Clair (Uksi og Jenna) + Minto (Sabena og Zorro) har også fått 8 valper, 4 tisper og 4 hanner. Jeg er nå den stolte eier av 16 småtroll. Det er mange det... Noen er allerede bortbestilt, så vil jeg selvfølgelig beholde så mange jeg har mulighet til.

Det er blitt vår og planleggingen for neste sesong er godt i gang. Mark skal flytte til New Zealand i september sammen med sine to hunder Helene og Joseph. Det kommer til å bli rart både for meg og hundene. Mark har vært med oss jevnt og trutt siden sommeren 2006 da vi begge hadde sommerjobb på Mendenhall Glacier i Alaska. Men tar jeg ikke helt feil kommer nok Mark tilbake på besøk og kanskje litt mer langvarig besøk senere. Kjøre hunder i New Zealand går jo ikke an, sier han. Det er da heldigvis en ny samarbeidspartner på vei mot Folldal. Bertil Nyheim kommer nå i sommer og skal kjøre unghund/B spannet i vinter. Han er ingen ukjent hundemann og ble NORGESMESTER i fuglehund i år. Han har derfor naturligvis med seg to engelsk settere som skal sørge for noen gode rypemiddager. Bertil har også jobbet litt for J. Rednington i Manley sommeren 2004. Han har en spennende sesong i møte med mye trening av hund og flere løp. Tror vi kan lære my av hverandre med de forskjellige hundeerfaringene vi har.
Og'vår!